Scener fra en hverdag

Livet langs Riksvei 7

Det hender jeg hører folk klage over at bilturer og togreiser er langtekkelige. Da søsteren min og jeg var på en åtte timer lang busstur i Andesfjellene i Ecuador, gikk de fleste i reisefølget lei etter en times tid og klaget over at det var kjedelig. De mente de hadde sett alt, og at ikke lenger var noe poeng å følge med på det vi kjørte forbi. Bussturen skulle aller helst vært over. Jeg forstod ingen ting. Det var jo så mye å se, hvis man bare fulgte med!

Det kan hende jeg er sær. Jeg elsker bussturer, bilturer og togreiser. Det er så mye å observere, så mange variasjoner i landskapet, så mange spennende folk og hendelser, så mange detaljer å legge merke til. Mange steder kan man til og med få et innblikk i befolkningens hverdagsliv ved å følge med på det man kjører forbi. Det gjelder bare å se. Og her, langs Riksvei 7 sørover på Madagaskar, kan jeg ikke få nok av å se, selv om det er mange timer siden vi forlot Antsirabe klokken kvart på åtte i dag tidlig.

Riksvei 7 er hovedveien sørøstover på øya. Den er riktig nok asfaltert, men den er smal, midtstripe finnes ikke, og jeg kan nesten ikke huske å ha sett eneste skilt, med unntak av skilt som opplyser om stedsnavn. Med tanke på at det er en hovedvei, møter vi dessuten forunderlig få biler. Derimot vrimler det av folk, høner, gjess og hunder, og ikke minst zebu, de sterke oksene som brukes som arbeidsdyr både på jorder, rismarker og langs veien. I tospann trekker de kjerrer lastet med frukt og grønnsaker, svære høysåter, byggematerialer, vannkanner og all slags andre varer. De som ikke har zebuer til å frakte ting, bruker hjemmesnekrede kjerrer. Her i landet er ikke olabilen henvist til en status som spennende leketøy for fartsglade barn, her er den et nytteredskap, skjønt det riktignok ofte synes å være barn som bruker dem. I oppoverbakkene hjelper de hverandre med å dytte fullastede kjerrer, og i nedoverbakkene slenger de seg på og suser uredde av gårde.

Når det en gang i blant kommer en bil, hiver sjåføren seg på hornet, og både folk og dyr smetter ut av veibanen.

Vi kjører gjennom små landsbyer, passerer barn som leker og vinker til oss, menn som sitter i veikanten og snakker med hverandre eller ser på det som skjer, kvinner som vasker klær i elvene, og rakryggede mennesker som balanserer ulike varer på hodet. Langs veien er det satt opp bord og små, enkle boder der det selges alt fra vannbøtter til grønnsaker. Hvilke grønnsaker som selges, kommer an på sesongen. Nå er det åpenbart gulrotsesong, for digre stabler av friske, oransje gulrøtter dominerer på salgsbordene.

Jeg suger til meg alle inntrykkene. Det er scener fra en hverdag vi ser her langs veien, og et vilt, vakkert og variert landskap danner kulissene for de mangfoldige scenene.

Her er jordbruksområder med våte, frodige rismarker der produksjon av ris og murstein skjer i et slags vekselbruk, men der mursteinproduksjonen bidrar til å utarme jorden. Røyken fra de mange ovnene der mursteinene brennes stiger oppover og danner røyksøyler som er lette å få øye på mot den blå himmelen. Vi ser arbeidskarer stå krumbøyd i rismarkene, og zebuer som bader i brunt elvevann i utkanten av markene. Høye, smale hus av rødbrun murstein dominerer i ett område, lavere hus av leirjord i et annet. Så endrer landskapet seg gradvis fra jordbruksland til fjellandskap. Den smale og svingete veien snor seg gjennom det gassiske høylandet. Her er bratte, knudrete fjellsider i et utall brunlige og nesten røde nyanser, her er dype daler med rismarker, her er elver, broer og små landsbyer. Så endrer landskapet seg på nytt, og vi kjører på lange, rette veier over endeløse, gulnede gressletter som kan minne om savanne, med høyt, lett svaiende gress og et og annet tre i det fjerne.

Det er så mye å se på at jeg knapt legger merke til at timene går, men skumringen forteller meg at dagen snart er til ende. Sjåføren vår, Nomena, har satt på rolig musikk, og samtalene som har utspunnet seg tidligere på dagen er erstattet av ettertenksom, søvnig stillhet, kun avbrutt nå og da av Trines hosting eller lavmælte ordvekslinger mellom Øystein og Ani.

Jeg følger med på solen som er på vei ned i horisonten og skaper et vidunderlig lys på himmelen. Lyset endrer seg langsomt fra rødt og over til dypblått, og trærne forvandles til stilige, svarte silhuetter mot den vakre kveldshimmelen. Veien er ikke lenger full av liv, bilene er enda færre, folk og dyr har gått hjem. Mørket kommer brått i denne delen av verden, og det finnes ikke lyktestolper, så da er ikke lenger veien og veikanten noe sted å oppholde seg.

Jeg slapper av og nyter musikken og himmelens fargeshow mens stadig flere stjerner kommer til syne. Vi passerer en lastebil som snegler seg langsomt opp en bakke. En syklist har grepet tak i lastebilen for å spare krefter opp de seige bakkene vi har foran oss. Et sted på den andre siden av denne fjellovergangen ligger Isalo, nasjonalparken der vi skal tilbringe de neste to dagene.

I hele dag har jeg sittet i en bil, men jeg smiler allikevel, og hodet kjennes fullt av alle inntrykkene. Så mye man kan se gjennom et bilvindu, så mange scener fra en helt vanlig hverdag langs en hovedvei på Madagaskar.

En kommentar om “Scener fra en hverdag

  1. Tilbaketråkk: Scener fra en hverdag | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s