Dypt nede mellom fjellsidene

Juvvandring

Det er noe eget ved å benytte seg av lokale transportmidler. Man erfarer hvordan lokalbefolkningen reiser, og får følelsen av å komme litt nærmere inn på folk og hverdagsliv. Det har en verdi i seg selv. At det i tillegg er en billig måte å forflytte seg mellom to steder, er en ren bonus. Av nettopp disse grunnene har Trine og jeg valgt å ta taxibrousse når vi legger Isalo bak oss og setter kursen for havnebyen Toliara, omtrent 33 mil lenger sørvest på øya. Minibussene stopper vanligvis der folk venter, men fordi de ofte er fulle før de ankommer Ihosy, byen i utkanten av Isalo nasjonalpark, har vi sørget for å bestille plasser slik at vi skal slippe å vente forgjeves på at noen skal kunne ta oss med.

Og nå sitter vi her. Bagasjen er stuet i en svær haug på taket og surret fast med tykt tau. Setene står tett, og de som sitter i veien for døren må hoppe ut hver gang noen skal av eller på. Jeg studerer passasjerene. En mor sitter med den sovende sønnen sin på fanget, to kvinner snakker engasjert på gassisk. Alle kvinnene er kledt i fargesterke klær, og har avanserte, flettede frisyrer i ulike varianter. Fra høyttaleren strømmer rytmisk gospelsang og vestlig popmusikk i en salig blanding. Et par av kvinnene nynner høyt med mens de lar blikket fare over det tørre, gulnede slettelandskapet vi kjører gjennom. Sjåføren stanser når noen signaliserer at de skal med, og når noen skal av. Bagasje og ulike varer løftes opp på taket og ned fra taket med rutinerte grep.

Jeg gjesper. Dagen startet tidlig med en fire timer lang juvvandring i Isalo nasjonalpark. Etter å ha spist frokost, ryddet vi oss ut av bungalowen, pakket ryggsekkene og fikk sette dem på et lagerrom bak kjøkkenet i restaurantbygningen. Tjuefem minutter senere ble vi hentet av Nomena, og så plukket vi opp Øystein og Ani utenfor hotellet der de bor, før det bar ut mot nasjonalparken på humpete veier. Den stakkars, lille bilen til Nomena er ikke skapt for slike strabaser, og flere ganger måtte vi gå ut av bilen og ta bena fatt mens Nomena kom sneglende etter for å hindre at de dype humpene forårsaket skader på bilen. Til slutt kom vi til en parkeringsplass der vi møtte en guide.

Vi var klare for dagens treningsøkt.

Første del av turen gikk over rismarker og på en smal sti gjennom høyt gress, høyere enn Øystein, og langt høyere enn meg selv. Så lå juvet foran oss. Smalt, trangt og skyggefullt, med høye og stupbratte fjellsider på hver side, opp mot hundre meter. Skyfri himmel langt der oppe. Solstråler som ikke klarte å nå ned til bunnen av det kjølige juvet. Klukkende vann og blankskurte steiner i elven, myke sandbanker, enorme kampesteiner med innhogde trappetrinn, smale, fuktige fjellhyller å balansere på. Små busker og trær, gresstuster, en og annen blomst. Kvitrende fugler, en sommerfugl, flyvende insekter. Bregnekledde fjellsider. Enslige trær som klamret seg til små sprekker i fjellveggene.

Vi krysset den vesle, grunne elven utallige ganger, balanserte på små, glatte steiner i vannet, klatret opp på hundrevis av digre steiner bare for å klatre ned igjen på andre siden. Hvilte, lyttet til vannets sildring og fuglenes sang, drakk vann, gikk videre.

Ved den skyggefulle kulpen kalt King’s bath, med krystallklart vann, sandbunn og et slørete fossefall som stuper nedover fjellsiden, spiste vi lunsj før vi tok fatt på ferden videre dypt der nede mellom fjellsidene.

Klatringen gjorde meg andpusten og sliten, og jeg kjente på knærne at klyving over kampesteiner ikke kan sammenlignes med aktiviteter jeg er vant med til daglig. Den lommekjente guiden pekte og forklarte, viste oss hvilke veier som var de enkleste, fortalte om de små, ujevne trappetrinnene som ble hugget ut i de største og vanskeligst forserbare steinene for ikke så mange år siden. Formante oss om å ta det rolig på de smale, sleipe fjellhyllene, og rakte oss en hånd når vi strevde med å finne trygge steder å plassere føttene.

Det var strevsomt, men turen var flott, og jeg hadde antakelig godt av en real treningsøkt uansett. Det er en tilfredsstillende følelse å kjenne at bena mine er trette og kroppen sliten, å vite at jeg har brukt krefter og samtidig utforsket et lite og skjult stykke Madagaskar. Men akkurat nå må jeg innrømme at jeg er glad for at jeg skal sitte stille på en taxibrousse i halvannen time før jeg trenger å bevege meg igjen.

Halvannen times hviling, og så befinner vi oss plutselig i en ny by, i en ny del av landet, langt unna det dype, skyggefulle og fredelige juvet med den rislende elven og de svære kampesteinene.

Reklamer

En kommentar om “Dypt nede mellom fjellsidene

  1. Tilbaketråkk: Dypt nede mellom fjellsidene | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s