Slå på ring, slå på ring

Oppussing på barnehjem i Nairobi

Det tørre gresset stikker under føttene mine. Jeg løper alt jeg orker, men det er varmt, de uherdede fotsålene mine er ikke vant til å løpe barbeint, og jeg er dessuten trett etter en lang dag med oppussing i varmen. Motstanderen min, en sprek gutt i rød t-skjorte, vinner lett over meg, og fornøyd overtar han min plass i sirkelen. I noen sekunder stanser jeg nesten opp for å gjenvinne pusten.

– Slå på ring, slå på ring, slå på hvem du vil…

Jeg øker farten igjen. Den sterke solen har forvandlet fargen på tærne mine til en tvilsom rødnyanse, og jeg kan allerede kjenne at det svir. Det har straffet seg å glemme å gi tærne en omgang med solkrem. Vi er like ved ekvator, kalenderen viser februar, og den bleke vinterhuden min har ingen forutsetninger for å vinne kampen mot solstrålene alene. Jeg minner meg selv på at jeg må huske å smøre meg godt overalt, også på tærne, heretter.

– Den du slår, den slår du så hardt, så hardt, så hardt…

Jenta reagerer raskt når jeg dunker henne lett på skulderen, og vi spurter i hver vår retning rundt sirkelen. Jeg klarer ikke å la være å smile der jeg løper. Barna kan selvsagt ikke norsk, men de forsøker så godt de kan å henge med på de rare, uforståelige ordene som blir gjentatt gang på gang.

– Så hardt, så hardt, så hardt, så hardt…

Denne gangen lykkes jeg, og stuper hesblesende inn på den ledige plassen i ringen. Barnas latter runger over plassen utenfor barnehjemmets lave bygninger når de ser hvor sliten jeg ble av innsatsen, men så vender de oppmerksomheten mot ordene som gjentas i nok en runde.

– Slå på ring, slå på ring…

To dager har gått siden vi ankom Kabete Children’s Home. Med barnehjemmet som base, har vi så smått begynt å utforske en ørliten del av Afrika. Vi har sett huset til Karen Blixen, fått et glimt av folkeliv og halsbrekkende trafikkmanøvrer i sentrum av Nairobi, og vi har deltatt på gudstjeneste i Frelsesarmeen. Sistnevnte viste seg å bli en to timer lang øvelse i å late som om vi forstod alt, og selv om deler av den førtifem minutter lange talen ble gjennomført på engelsk til ære for de tolv gjestene fra folkehøyskolen i nord, foregikk det meste på swahili. Hver gang jeg trodde den livlige mannen med mikrofon og ropende røst var ferdig, fortsatte han å snakke. Å kalle opplevelsen langtekkelig ville være en sterk underdrivelse. Men selv om talen var lang, var i alle fall musikken et herlig høydepunkt, med fengende, afrikanske rytmer, trommer og sang. Vi fikk erfare hvordan musikken fyller kenyanerne fra topp til tå, mens vi selv fremstod som stive og ubevegelige bleikinger.

– Slå på kjæresten din om du vil. Den du slår, den slår du så hardt, så hardt…

Denne gangen ender løpingen med nestenkollisjon, men begge jentene gjenvinner balansen og spurter videre mot den ledige plassen. Fra de andre barna høres latter og små utrop når en av jentene stuper inn i sirkelen, sklir på gresset og ender opp sittende på bakken.

Jeg fryder meg over barnas iver.

I løpet av uken vi skal være her, skal vi pusse opp de to soverommene der de seks yngste jentene sover. Vi er godt i gang, og fingrene mine er stive og ømme etter å ha holdt godt tak i smørekniven og skrapet maling av veggene i flere timer. Vi har bare én malingsskrape. Ingen kan påstå at vanlige smørekniver er like effektive å bruke som redskap, men de gjør da nytten på et slags vis.

This is Africa. Man tar det man har.

At man må klare seg med det man har, ble også tydelig da Alice skulle handle maling til veggene. Vi måtte gi opp den opprinnelige planen om å gi småjentene gule vegger. Det var rett og slett ikke mulig å oppdrive gul maling. Alice måtte bare kjøpte det hun fant, så nå blir veggene mintgrønne. Greit nok. Rommene blir i hvert fall pusset opp.

Jeg ser meg rundt. En fredfull ro hviler over området omkring oss. Vaktene ved porten sitter og døser i skyggen under et tre. Barnehagen som ligger i et hjørne av barnehjemmets område er stille og forlatt; alle barna er hentet. Den runde, trivelige barnehjemsbestyrerinnen tusler over gårdsplassen bærende på en balje, og en av de eldste guttene dukker opp med en fotball under armen.

– Slå på ring, slå på ring, slå på hvem du vil…

Ordene runger nok en gang over den gresskledde gårdsplassen mellom barnehjemmets lave bygninger og blander seg med lyden av barnelatter. Lyden av frydefulle barn. Det er umulig å ikke le med.

– Den du slår, den slår du så hardt…

Jeg kjenner et lett dunk mot ryggen, og setter av gårde rundt ringen igjen.

Sparkel og malerkost har tid til å vente litt til.

Lek på barnehjem i Nairobi

Lek på barnehjem i Nairobi

Reklamer

2 kommentarer om “Slå på ring, slå på ring

  1. Tilbaketråkk: Slå på ring, slå på ring | Glimt av verden

  2. Tilbaketråkk: Slå på ring, slå på ring | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s