Løven, masaien og klesskapet

Masai Mara

Det er bekmørkt når vi går tilbake til teltet vårt. Lommelykten til Kristin lyser svakt i nattemørket; batteriet er i ferd med å gå tomt. Nå og da må vi stanse for å lokalisere den smale, opptråkkede stiens vei videre gjennom det høye gresset. Jeg passer på å holde bena mine midt på stien og trampe litt ekstra hardt for å skremme vekk eventuelle kryp som måtte lure i det tette gresset. Masaiene bare lo da Hanne tidligere i dag spurte om det finnes giftige slanger her.

Selvsagt gjør det det.

Nattekulden har kommet sigende over savannen og får meg til å hutre lett. Bak oss sitter masaiene fremdeles rundt bålet. Flammene stiger gyldengule mot himmelen, den knusktørre veden spraker og sender røde gnister ut i den svarte natten. Nede ved elven skratter flodhestene.

Området er fylt av en herlig fredfullhet.

Vi er midt i Masai Mara, på oppdagelsesferd i den ekte afrikanske villmarken, der geparder jakter, hyener lusker rundt halvspiste kadavre, sjiraffer strekker den lange halsen sin for å få tak i de grønneste bladene i toppen av trærne, og sebraer er på evig vakt mot farer. De er her, alle sammen, dyrene i Afrika.

Et sted i mørket.

Jeg følger etter Anne Marit og Kristin opp de fire trappetrinnene, over den lille verandaen og inn i teltet som skal være vårt hjem i to netter. Teltet er reist på en treplatting på påler, og over er det bygget et bratt skråtak av stokker og flettet strå som danner en tett beskyttelse mot sol og regn. På baksiden av teltet ligger badet. Her kan man dusje under åpen himmel mens man skuer utover grønne tretopper og blekblå afrikahimmel, myggen kan se sitt snitt til å plage en under toalettbesøk i kjølige skumringstimer, og man kan plutselig bli overrasket av en vaskeekte ape under tannpussen.

– Keep the tent closed, formante masaiene ved ankomst. – Always. Even when you’re just going to the bathroom for two minutes. You don’t want monkeys and snakes in the tent.
– Eller giftige edderkopper, mumlet Kristin med et grøss.

Jeg nikket samtykkende.

Renate passer på å lukke teltet godt etter oss også denne gangen.

Det store teltet er innredet som et enkelt hotellrom. Tre senger står på rekke og rad, med nattbord og lamper i mellom. Langs den ene veggen er det bygget et bredt skap uten dører, beregnet til å henge fra seg jakker eller andre klær. For anledningen er skapet forvandlet til sengeplass for meg selv. Vi kunne riktignok fordelt oss i to telt, men ved ankomst konkluderte vi med at det er mye hyggeligere å sove sammen. Anne Marit og jeg gikk og hentet ulltepper, dyne og pute fra det ene teltet, og med dette forvandlet vi klesskapet til en høyst provisorisk, men absolutt brukbar, seng. To tepper og en dyne fungerer som madrass, og når jeg kryper til sengs denne kvelden etter å ha gjort unna kveldsstellet under stjernehimmelen, bretter jeg et tykt ullteppe over meg.

Jeg krøller bena sammen, lukker øynene og lytter. Jeg lurer på om han har tatt plass utenfor teltet nå, masaien som skal holde vakt over oss om natten. Det kjennes trygt å vite at han skal sitte der, den rakryggete, høyreiste mannen med spyd i hånden. Det er blitt oss fortalt at den tradisjonelle manndomsprøven for en masai er å drepe en løve utelukkende ved bruk av spyd, pil og bue og kniv. I den senere tid er det riktignok innført forbud mot løvejakt, og den vanlige manndomsprøven for masaiene innebærer nå at de skal drepe en antilope i stedet for løver, men det er uansett ingen tvil om at masaiene er tøffe folk. Det er nok ikke uten grunn at de anses for å være et av de modigste folkeslagene i verden.

Det er fint å ha en masaivakt utenfor om natten.

Et langtrukkent gjesp unnslipper meg. Det kjennes uendelig lenge siden vi forlot barnehjemmet i Nairobi klokken halv sju i dag tidlig. Under kjøreturen gjennom Rift Valley og videre inn i Masai Mara, fikk vi vårt første møte med Afrikas endeløse savannelandskap. Seks par øyne i safaribilen fulgte med argusblikk med på alt som skjedde langs veien. Vi passerte lave, runde jordhytter med stråtak, som regel rundt ti stykker i ring beskyttet av kvisthauger eller lavt buskas. Vi så kvinner på vei til vannhullet for å hente vann, rødkledde masaigjetere med store dyreflokker og barn med skinnende rene skoleuniformer. På et fargerikt marked satt folk på rekke og rad på bakken bak varene de skulle selge. Veien forvandlet seg underveis fra å være humpete til å være ekstremt humpete, og bidro til både ømme halebein, skalling i taket og en herlig dose med latter. Samtidig, gjennom bilvinduene, fikk vi våre første glimt av sebraer, antiloper og gazeller.

Nå er det kveld, men i morgen venter savannen på oss igjen. Savannen, humpete veier og dyrene i Afrika.

Jeg er klar.

I det fjerne høres brølet fra en løve i den bekmørke natten.

Kveld i Base Camp, Masai Mara

Kveld i Base Camp, Masai Mara

En kommentar om “Løven, masaien og klesskapet

  1. Tilbaketråkk: Løven, masaien og klesskapet | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s