Dyrenes dorske dronninger

Løver i en liten verden

   Walkietalkien spraker kraftig der den henger framme ved dashbordet. Safarisjåføren vår har tydeligvis hørt noe interessant, for han griper mikrofonen og lirer av seg noen raske gloser på swahili. Etter et par forsøk på å oppnå kontakt, lykkes han. Det er fullstendig ubegripelig for meg hvordan noen kan få noe fornuftig ut av den utydelige stemmen som så vidt kan høres gjennom den støyende knatringen, men plutselig hekter sjåføren walkietalkien på plass og virker svært målbevisst når han kjører videre.
– Lions, forklarer han. – If we are lucky.
Forventningsfull jubel slippes umiddelbart løs, selv om vi vet det er en mulighet for at løvene forsvinner før vi kommer dit det ble sagt at de oppholder seg. Så langt har vi sett mange av dyrene som lever på savannen her i Masai Mara, men løvene har holdt seg godt skjult.

Helt til nå. For vi er heldige. Sjåføren har fulgt instruksene han fikk fra en av de andre safaribilene i området, og snart ser vi dem. Løvene. Dovne ligger de og døser i skyggen av trær og busker, slik løver gjør de aller fleste timene i døgnet. Høyt, beigebrunt gress gjør det vanskelig å se hvor mange de er.

Vi står oppreist under den oppslåtte takluken og stirrer henrykt mot den delvis skjulte flokken. Rundt oss står flere andre safaribiler, fylt med ivrige turister som uten å lage særlig mye lyd peker, ser og fotograferer. Takket være walkietalkiene spres ryktene raskt når det er noe spennende å se, noe som naturlig nok kan føre til en viss trengsel. Opplevelsen hadde kanskje vært en annen dersom vi var alene her, men det gjør ikke så mye. Løvene er de samme uansett hvor mange andre som er rundt oss.

Jeg kikker på personene i de andre bilene, som for å se om jeg kjenner noen av dem. Sannsynligheten for det er selvsagt forsvinnende liten, men man kan jo bli overrasket i blant. Som i går, da vi var ute på game drive. Sjåføren vår stanset for å veksle noen ord med sjåføren av en annen bil. Som vanlig stod vi med hodene opp gjennom takluken; Kristin, Anne Marit, Renate og jeg. I den andre bilen stod også en jentegjeng. De kikket nysgjerrig på oss, vi kikket tilbake. Så de ikke litt skandinaviske ut? Kanskje norske?
Det var Renate som til slutt stilte spørsmålet.
– Where are you from?
– Norway, svarte ei av de fremmede jentene.
– Vi også! utbrøt Anne Marit.
– Å ja. Er dere med noen gruppe, eller er dere bare på jentetur, lissom?
– Vi er på tur med linja vår på folkehøgskolen, svarte Anne Marit.
– Jæløya, tilføyde jeg på bred vestfolddialekt.
Ingen av oss kunne forutsi reaksjonen fra den andre bilen.
– Der har jeg gått! ropte ei av jentene begeistret. Utbruddet hennes runget over savannen i det sjåføren vår var i ferd med å kjøre videre. – Dere må hilse så masse til lærerne! Hils Arvid, og Tone!
– Fra hvem? ropte jeg, men jenta hørte ikke; hun var for opptatt med å spørre om Lise fremdeles jobber på skolen. Vi avkreftet dette, og like etter forsvant jentene bak tett buskas i det sjåføren deres gjorde en sving.
Vi var langt ute i bushen i Afrika, og en fremmed ba oss hilse til Arvid og Tone, på lille Jeløy Folkehøgskole i lille Moss i lille Norge.
Verden er ikke stor.

Jeg retter oppmerksomheten mot løvene igjen. Stirrer, venter, forsøker å finne ut hvor mange de er. Så skjer det plutselig noe, en større bevegelse i det høye gresset.
– Hun reiser seg, hvisker jeg.
En voksen hunnløve er på vei ut fra skjulestedet i skyggen. Vi står musestille og følger med når hun kommer luntende mot bilen. Tre-fire meter unna oss stanser hun, tisser litt, blir stående og skue utover landskapet, ser mot bilen vår. Så lusker hun tilbake til flokken og legger seg ned igjen.
– Wow, sier Anne Marit. – Så nært hun kom!

Gjennom lysblå og hvite bomullsskyer skinner solen og skaper strimer av lys som brer seg i en vifteform ned mot bakken. Bak oss ligger savannen som en tilsynelatende endeløs slette, foran oss er buskene og trærne der de døsende løvene har funnet ro. Der blir de antakelig liggende til varmen blir mindre intens og behovet for mat driver dem ut på jakt.
Slik fortoner hver eneste dag seg for disse flotte, majestetiske dyrene. Men for oss er det en dag helt annerledes enn alle andre dager, en dag som byr på opplevelser vi aldri før har tatt del i.

For oss er dagen på savannen helt spesiell.

Løvinne i Masai Mara.

Løvinne i Masai Mara.

En kommentar om “Dyrenes dorske dronninger

  1. Tilbaketråkk: Dyrenes dorske dronninger | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s