Vaktsomme øyne i villmarken

Ansikt til ansikt med dyrene

Med oppmerksomt blikk følger jeg med på hvor jeg setter ned føttene, skritt for skritt. Blant det friske, grønne gresset stikker gulnede, tørre strå opp. Av og til kjenner jeg de stive stråene eller små, uttørrede grener rispe mot de bare leggene mine, og jeg sender en takknemlig tanke til Wilhelm, som anbefalte oss å velge vekk sandalene til fordel for joggesko i dag.

Vi tusler på rekke, åtte personer, over en åpen plass på den store øya. Det er tidlig formiddag, og vi har akkurat gått i land etter en kort tur i mokoroene. De neste timene skal vi tilbringe her, til fots sammen med de lokale guidene. Joseph og Moses har akkurat fortalt oss at dersom vi ser 10 % av hva som ser oss, er det en eksepsjonell dag.

Dette er det ville og utemmede Afrika; vi er langt ute i villmarken, på dyrenes territorium.

For et par dager siden så vi dette området i fugleperspektiv; det svære, paddeflate deltaområdet, verdens største innlandsdelta, som har rykte på seg for å være et av verdens beste villmarksområder. Okavangodeltaet er et unikt økosystem med mer enn tusen plantearter, over 450 fuglearter og et dyreliv som er som hentet ut fra den forestillingen man har av afrikanske savanner. Alt liv her styres av vannet. I den våteste tiden oversvømmes store landområder, mens når området er på sitt tørreste, forsvinner mange av de små vannveiene og sjøene, og dyrene kan gå tørrskodd der de tidligere på året måtte svømme for å komme fra en øy til en annen.

I dag ser vi ikke landskapet i fugleperspektiv. I dag er vi her, til fots på en øy, i dyrenes rike.

Vi kan ikke ha gått i stort mer enn fem minutter når han plutselig er der, like foran oss. De store ørene vifter sakte frem og tilbake, de to hvite støttennene står i kontrast til den mørke gråfargen på den tykke, skrukkete huden. Bena er som solide tømmerstokker, øynene ser gamle og kloke ut.

Vi stanser.

– Wow, hvisker jeg.
Amy nikker. – I know.

Elefanten kommer sakte nærmere.

– He’s enormous, hvisker jeg med ærefrykt.

Jeg holder pusten og stirrer vaktsomt på det digre dyret. Han stirrer tilbake. Snabelen svinger fra den ene siden til den andre, det er som om dyret vurderer oss, forsøker å ta en beslutning om hva han skal gjøre. Jeg håper han bestemmer seg for at vi ikke utgjør noen trussel.

– What if he doesn’t want us here? sier jeg.

Elefanten snøfter lavt. Joseph er rolig, det er Moses også.

– He is just watching us. He won’t do anything.

Jeg håper de har rett.

Elefanten kommer et skritt nærmere, snabelen svinger fremdeles fra side til side. Nytt skritt, enda ett. Det gamle, svære hanndyret er så nært nå at jeg knapt tør å puste. Kun tyve meter skiller oss. Tyve meter med gulnet gress.

Hjertet slår litt raskere enn vanlig.

Jeg vet ikke hvor lenge vi står og stirrer på hverandre, elefanten og vi, i den afrikanske villmarken, ansikt til ansikt. Når han med langsomme bevegelser vender ryggen til oss og tar noen skritt unna, kjenner jeg hvordan pulsen gradvis roer seg.

– Herlighet, han er svær! mumler jeg mens jeg følger dyret med blikket. Elefanten har stanset igjen, men ser ikke ut til å bry seg nevneverdig om oss. Han har bestemt seg.

Vi er ikke farlige.

Jeg puster lettet ut.

Moses vinker oss etter seg, vi følger etter på rekke og rad; Amy og Brendan, Steffi og Till, Lina, jeg, og Joseph som sistemann. Gå alltid på rekke, er instruksen. Én guide foran, den andre bakerst, og resten av oss i midten. Når vi beveger oss på en lang rekke, ser vi visstnok farligere ut enn om vi går i en uorganisert klynge.

Flott. Her skal rekken holdes. Jeg har ingen planer om å bli middagsmat.

Moses peker, forklarer og forteller underveis; om dyrene, naturen, deltaet, insektene. Han oppdager dyrene med trenet øye; peker ut vortesvinet i det høye gresset, bavianene som leker mellom trærne, antilopene som gresser fredelig på andre siden av den store sletten. Tre svære gribber sitter i toppen av en høyreist palme, en fargerik fugl lander i en spinkel busk like ved oss.

Vi klatrer opp på en høy termittue og speider utover landskapet. Den sandfargede tuen er steinhard og knudrete, full av små og store hull. Moses forteller at tuene kan bli fire meter høye. Under overflaten, usynlig for oss, myldrer termittene. Jeg fomler litt, finner til slutt fotfeste og heiser meg opp på toppen av tuen, setter meg ned og betrakter en flokk med sebraer lenger borte på den gulnede gressletten. De svarte og hvite stripene er godt synlige i landskapet, men Moses forklarer at stripene gjør at rovdyrene kan bli forvirret slik at de ikke klarer å skille individene fra hverandre. Videre forteller han at sebraens farligste fiende, løven, er fargeblind, og at stripene bidrar til at dyrene blir nærmest usynlige i det høye gresset.

Solen står høyt på himmelen, og temperaturen har steget betraktelig siden vi kom i land på øya. Varmen gjør meg tørst, så jeg skrur av korken på vannflasken og tar en slurk av det lunkne vannet før vi klatrer ned fra termittuen.

Når vi går videre, setter vi kursen mot sebraflokken. De følger oss vaktsomt med blikket, vifter vekk insekter med de tynne halene, napper sultent i gresset. Det er først når vi kommer nærmere at jeg oppdager den lille gruppen med gnuer like ved. De virker rastløse, tre av dyrene småløper urolig etter hverandre frem og tilbake et par ganger før de stanser opp, står stille et par sekunder, setter av sted igjen med et lite byks, stopper nok en gang. En liten sump skiller oss og dyrene; en flokk med fugler lander stille i vannet. Fjærene glinser i ulike brunnyanser, men ytterst på stjerten går brunfargen over i grønt. På toppen av hodet er fjærene mørke, nesten svarte, ansiktet er hvitt med sorte nebb. Fuglenes fjærdrakt reflekteres i et perfekt speilbilde i den blikkstille vannflaten.

Mens vi står der og følger med på den rastløse gnuflokken, gressende sebraer og fugleflokken i vannet, dukker to sjiraffer opp, sene og elegante i bevegelsene, med sine karakteristiske, lange halser, spinkle ben og vakre, brune mønstre.

Plutselig oppdager jeg at de ikke er alene. Det dukker opp sjiraffer på alle kanter. De er foran oss, bak oss, på siden av oss. Jeg teller, og kommer til femten. Femten sjiraffer. Noen er store, noen er små, noen gamle, noen unge. Moses har fortalt at man kan se på fargen på de mørke flekkene hvor gammelt dyret er. Jo mørkere, jo eldre.

– Vi er omringet av sjiraffer, konstaterer jeg henrykt. – Utrolig fascinerende dyr! På alle kanter!

– Jeg vet. Utrolig kult! svarer Lina.

Sjiraffene beveger seg som i sakte film, steg for steg, stanser og ser på oss, spankulerer videre. En liten unge står stille og kikker nysgjerrig mot oss. Hodet virker feilproporsjonert i forhold til resten av kroppen, det er litt for stort ut, og halsen virker alt for kort. Tegningene i pelsen er lyse. Jeg ser det vesle dyret inn i øynene, ser konturen av de mørke øyevippene mot den gråblå himmelen.

– Så søt, hvisker jeg.

Litt lenger borte rager en voksen sjiraff høyt over de lave trærne. Han stanser han også, noen korte sekunder. Vi står helt i ro og lar synet av de femten sjiraffene synke inn og feste seg i minnet. Med store øyne, full av beundring for de vakre dyrene, følger jeg med idet flokken sakte men sikkert samles og forsvinner i horisonten.

Tilbake står trærne med tørre grener som strekker seg mot himmelen, høye palmer som svaier lett i brisen, gressende sebraer, lekende gnuer og de gyldebrune fuglene i vannet.

Dette er dyrenes rike.

En kommentar om “Vaktsomme øyne i villmarken

  1. Tilbaketråkk: Vaktsomme øyne i villmarken | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s