Stjerner på himmelen, stjerner på marken

Kveldsstemning

Den dempede lyden av mokoroen som glir gjennom vannet blander seg med den etter hvert så velkjente lyden av lave plask hver gang staven til Joseph bryter vannflaten. Rundt oss er skumringen i ferd med å gli over i natt. Solen er forvandlet til en dyporansje ildkule som står lavt i horisonten; jeg skimter den mellom de mørke silhuettene av grenene til trærne og det høye gresset som vokser tett i vannet.

Vi har vært på kveldstur til the hippo pool, der flodhestene samles. I kveld var det bare én enslig flodhest der. En hippopotamus. Det er et snurrig ord. Den enslige flodhesten beveget seg rolig i vannet, skjulte seg stort sett under overflaten, men kom opp og prustet og fikk vannet til å sprute som en ørliten fontene nå og da. Vi satt musestille i mokoroene våre tyve meter unna og fulgte vaktsomt og med skrekkblandet fryd med på bevegelsene til kontinentets farligste dyr. Ingen afrikanske dyr dreper flere mennesker i løpet av et år enn den tykke, planteetende flodhesten med et overdimensjonert gap. Ingen med forstanden i behold ønsker å provosere en flodhest.

Etter en stund gled vi sakte og lydløst vekk fra the hippo pool, og nå er vi her, på vei tilbake til leiren, kan puste normalt igjen, nyte kveldsturen i mokoro, beundre nok en vidunderlig solnedgang og lytte til lydene fra naturen denne fredfulle kvelden midt i ødemarken.

Tilbake på leirplassen har Wilhelm middagen klar, som vanlig tilberedt på ekte villmarksvis over bålet. Jeg forsyner meg og setter meg på en av de små klappstolene med sete av tykt, skoggrønt lerretsstoff som står i en stor ring rundt bålet, og fortærer maten mens beksvart natt omslutter oss på alle kanter. Et sted der ute i natten lusker villdyrene. Jeg er glad vi har bålet.

De lokale mokoroførerne, the polers, er her sammen med oss, men de holder seg allikevel stort sett litt på avstand; de har med sin egen mat og sover ute under åpen himmel. Men i kveld trer de inn i sirkelen vår og synger for oss, før de får alle med på afrikansk ringdans rundt bålet. Natten fylles av latter og sang, famlende nøling og lyden av stampende føtter mot jorden. Når dansen og sangen etter hvert dør hen, senker fredfullheten seg på nytt over den vesle leiren vår. Stille småprating, et og annet latterutbrudd, knitringen fra bålet, sirisser som spiller, ukjente lyder fra mørket et sted.

– Marianne. We’re going to watch the stars. Are you coming with us?
Jeg nikker, og følger etter Amy, Brendan og Lina til en liten lysning nesten nede ved vannet, bak de mørke buskene ved teltene. Over oss glitrer millioner av stjerner på nattehimmelen.
– Det her tror jeg er den flotteste stjernehimmelen jeg har sett, konstaterer Lina.
– Mmm.
Jeg lener hodet bakover og beundrer synet. Det er vakkert.

Ikke før Lina begynner å snakke igjen, klarer jeg å ta blikket vekk fra nattens eget kunstverk. Lina peker mot bakken. Noe blinker; små, lysende prikker overalt i gresset.
– Hva er det?
– Insekter, sier jeg. – Det må være insekter.
Brendan sitter på huk og gjør en tålmodig innsats for å få fanget et av de mystiske små vesenene, mens Freddie og Adam konkurrerer om hvem som klarer å få tatt det beste bildet av stjernehimmelen.
– Look! utbryter Brendan med ett, gledesstrålende, som et lite barn som har fått en gave. Seks nysgjerrige ansikter vender seg mot hendene hans, som er foldet og danner en hule. Nå åpner han varsomt opp slik at vi kan se.
– Aaaw, he’s cute! Look at him! He’s glooming. Brendan smiler fra øre til øre.
Jeg stirrer på det underlige lille kreket som fortsatt blinker som om ingen ting var skjedd.

Når vi går tilbake til bålet, er skapningen fortsatt plassert inne i hulen i hendene til Brendan. Helst ville han nok tatt den med hjem og satt den til pynt på en hylle i stuen, men etter en stund følger han Amys innstendige oppfordring om å sette det underlige lille vesenet tilbake der det kom fra. I det Brendan forsvinner inn i mørket bak teltene, slipper jeg fri et langtrukkent gjesp. Kanskje er det snart tid for å gjøre seg klar til å krype inn i teltet, til tross for at klokken knapt er ni. Morgendagen starter som vanlig tidlig. Vi har en merkelig feriedøgnrytme.

De gylne flammene fra bålet strekker seg mot himmelen, og forkullede biter av veden gløder i rødoransje nyanser i bunnen av bålet. Jeg lener hodet bakover og retter blikket mot stjernehimmelen igjen. Jeg vet at et sted i gresset, på en lysning nede ved vannet, bak de mørke buskene ved teltene, blinker noen underlige små skapninger, som levende stjerner i nattemørket.

Stjerner på himmelen, stjerner på marken.

Reklamer

En kommentar om “Stjerner på himmelen, stjerner på marken

  1. Tilbaketråkk: Stjerner på himmelen, stjerner på marken | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s