På vei

I uthulet trestamme i Okavangodeltaet

Mokoroen blir skjøvet ut i vannet av en spinkel mann kledd i t-skjorte og mørke langbukser og med et bredt, vennlig smil som avslører en ujevn rekke med gulhvite tenner, en markert kontrast til den mørke, herdede huden. Bevegelsen i det vi siger ut fra land får den smale, uthulede trestammen til å vugge lett fra side til side. Jeg holder pusten et kort sekund, som for å sikre at jeg ikke skaper mer bevegelse enn høyst nødvendig. Mokoroen føles ustødig. Vannet når nesten opp til kanten; kun en smal stripe langs toppen av den tradisjonelle farkosten er tørr.

Jeg sitter musestille.

Foran meg sitter Lina godt tilbakelent i det primitive setet som er rigget til av sekkene våre og de tynne, sammenleggbare madrassene vi bruker i teltene. Bakerst i den underlige farkosten står the poler. En hengslete, høy mann med vid, gråmelert t-skjorte, mørk beige langbukse som henger slapt rundt bena, kastanjebrun caps som beskyttelse mot den sterke solen og med en lang stav i hånden. Ved hjelp av staven staker han oss fremover i det grunne vannet.

Vi er på vei.

Jeg snur meg så mye jeg våger.
– What’s your name? spør jeg.
– Joseph.

Mokoroen vugger lett i vannet; klaringen mellom vannflaten og kanten på farkosten er fremdeles like liten. Selvsagt er den det.

Jeg håper Joseph er en erfaren poler.

Jeg lar hånden gli gjennom det kjølige vannet; vannet som er krystallklart og rent etter å ha blitt filtrert gjennom sanden i ørkenen før det endte her i verdens største innlandsdelta. Så rent er vannet at Wilhelm, sjåføren vår, drikker det. Men han er vant til det, og vi andre ble anbefalt å ta med eget vann. Derfor har jeg tatt med nok flaskevann til at det skal holde i tre dager. Tre dager skal vi tilbringe her ute i ødemarken, midt i dyrenes rike, omgitt av elver, sumpområder og små og store øyer dekket av gulgrønt gress og svaiende palmer. Oss, the polers og teltene våre, i det utemmede Afrika. I vannet finnes krokodiller og flodhester, på land lusker løver, leoparder og neshorn. Heldigvis er sannsynligheten for å møte noen av disse forholdsvis liten; det er andre dyr vi forventer å se, dyr som ikke er like skremmende.

Det er greit.

Jeg vil mye heller møte sebraer og sjiraffer ansikt til ansikt.

Jeg lener meg tilbake og kjenner hvordan jeg gradvis slapper mer og mer av. Mokoroen glir stille gjennom det høye gresset, kun avbrutt av et dempet plask hver gang stokken til Joseph treffer vannflaten. Her er det fredfullt og stille, det er som vi har forsvunnet inn i et miljø av en annen verden, et lunt miljø av farger og dempede lyder. Vi stakes fram gjennom en labyrint av vannveier, over åpent vann og gjennom områder dekket med tett, høyt gress som bretter seg til side og legger seg flatt under mokoroen i det vi passerer. Her og der flyter store, hvite vannliljer på vannflaten, og mellom det tykke gresset vokser bleklilla blomster.

Knøttsmå, svarte fluer surrer i luften, i blant irriterende nærgående; vil inn i øret, inn i nesen. Jeg vifter dem vekk, og gir meg selv en lett dusj med myggspray her og der for å holde insektene unna. Men det hjelper ikke mot alt. På gresstråene sitter små edderkopper; av og til havner en av dem i fanget mitt, jeg skvetter og børster dem vekk så raskt jeg kan og håper at ingen av dem er giftige. For å være på den sikre siden spør jeg Joseph; han ler og svarer at de ikke er giftige, men jeg børster dem vekk allikevel.

I tilfelle.

Vi passerer restene av en bøffel som i følge Joseph er drept av en løve, en fiskeørn som med elegante bevegelser lander i toppen av et tre, gråhvite termittuer som rager to-tre meter over bakken. Fra plassen min i mokoroen, halvt liggende, like over vannflaten, ser det ut som om de skjeve tuene forsvinner opp i himmelen. Jeg ser det høye gresset mot den blå himmelhvelvingen, og overkroppene til noen av de andre lokale mennene som står oppreist og staker frem hver sin mokoro med de lange stavene sine.

– Det er en underlig vinkel å se verden fra, sier jeg.

Lina ler. – Veldig.

Solen stiger stadig høyere på himmelen, og varmen fra solstrålene har for lengst jaget vekk den kjølige morgenen. Jeg lar varmen fylle kroppen, nyter hver solstråle, sitter godt tilbakelent og skuer utover.

I tre timer kan jeg lene meg tilbake, nyte opplevelsen, beundre den vidunderlige naturen rundt meg. Vannliljene, det klare vannet, palmene på land, fiskeørnen som lander elegant i et tre, de gresskledte øyene. Tre timer med fredfull avslapning.

Små ringer sprer seg utover i vannet hver gang den lange staven til Joseph treffer vannflaten.

Vi er på vei. Inn i deltaet. Inn i villmarken.

Reklamer

En kommentar om “På vei

  1. Tilbaketråkk: På vei | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s