Fugleperspektiv

I fly over Okavangodeltaet

Det kribler i magen når flyet letter. Dersom jeg vender blikket rett framover, ser jeg bakhodet til piloten en snau halvmeter foran meg. Den høye mannen med europeisk utseende har klumpete, svarte øreklokker og marineblå genser. Til høyre for ham sitter Brendan med et bredt glis. Jeg snur meg mot Lina og Amy; de smiler også. I setet ved siden av meg lener Steffi seg mot vindusruten og følger med mens vi stiger stadig høyere, til vi har nådd riktig høyde.

Hundreogfemti meter over bakken.

Over Afrika.

Her oppe er det bare oss fem og piloten, i det knøttlille, trange flyet. Jeg stirrer fascinert ned på bakken. Bak oss er den vesle byen Maun i ferd med å forsvinne i horisonten. Under oss ser vi en liten klynge av runde hytter med stråtak, men så er det slutt på bebyggelsen. Her begynner villmarken.

Vi flyr over Okavangodeltaet.

Okavango River er den syvende største elven i Afrika, og har sitt utspring i Angola. I stedet for å renne ut i havet eller i en sjø, slik de fleste elver gjør, møter den til slutt sanden i Kalahariørkenen. Her sprer vannet seg ut i et gigantisk delta. Verdens største innlandsdelta, en labyrint av elver, kanaler og sjøer, palmekledde øyer og frodige gressletter, våtmark og sumpområder som strekker seg over et område på 22 000 kvadratkilometer.

Tjuetotusen. Det er like stort som Vestfold, Østfold, Oslo og Buskerud til sammen.

Landskapet under oss er et frodig og grønt eldorado for dyr og fugler, og det tar ikke lang tid før vi får øye på de første dyrene. Antilopene gresser fredelig og tilsynelatende uforstyrret av fugler som svever rundt dem. Jeg følger flokken med øynene i det vi flyr over. Vi er høyt nok oppe til at dyrene ikke blir skremt, men lavt nok til å få sett dem.

Jeg løfter blikket og stirrer fascinert utover landskapet som forsvinner i horisonten langt der framme. Ettermiddagssolen står lavt på himmelen og kaster et varmt lysskjær over den frodige naturen. Vannet glitrer.

Brendan snur seg, peker ned mot bakken og sier noe. Stemmen overdøves av flystøyen.

– I can’t hear you! roper jeg, selv om han selvsagt ikke kan høre meg heller.

Brendan holder den ene armen opp foran seg og veiver med dem for å illustrere en snabel. Jeg kikker ned. Elefanter! Piloten tar en krapp sving for at vi skal få tatt en ordentlig titt på de enorme dyrene der nede. Flyet lener seg over på siden; det kiler i magen. Jeg ler. Det lille snevet av nervøsitet jeg hadde de første minuttene har forsvunnet; jeg har minnet meg selv om at piloten er erfaren og at det ikke er sannsynlig at flyet vil falle ned selv om det er knøttlite og helt annerledes enn alle andre fly jeg har fløyet med.

Jeg nyter opplevelsen.

I en hel time tar piloten oss med på en eventyrlig flytur over elver, sjøer og gressletter, palmer og sumpland, over flodhester som gresser på små, grønne øyer, bøfler i store flokker, en sjiraff på enslig vandring. Vi ser antiloper og sebraer, flere elefanter, nye flokker med bøfler. Digre, gråhvite termittuer ruver mot himmelen, lett synlige midt i alt det grønne.

Verdens største innlandsdelta er et imponerende skue, og her oppefra får vi et inntrykk av hvor enormt deltaområdet er.

Når timen nærmer seg slutten, er solen på vei ned. Himmelen farges i et gyllenrødt skjær, ispedd fargepletter av oransje og gult. Solnedgangshimmelen speiles i elvene og sjøene under oss og skaper et glitrende spill av fargetoner i vannet. Jeg betrakter det vidunderlige synet, smiler til Brendan som igjen har snudd seg mot oss med det samme, brede gliset om munnen.

Så dukker Maun opp i det fjerne, den slitne og støvete lille byen der husfasadene er brune og malingen skaller av, der solens hete har satt spor etter seg, der den brede hovedgaten er kaotisk og myldrer av både turister og lokalfolk, der gatene er fulle av støv og dekket av et gråfalmet, brennende asfaltdekke. Det er ingen ting med Maun som tyder på at byen ligger i utkanten av verdens største innenlandsdelta, det fuktige og frodige området under oss.

Flyplassen kommer til syne; den knøttlille flyplassen der et esel tusler fritt rundt mellom de parkerte bilene og et par småfly står parkert utenfor den vesle terminalbygningen. Vi lander med et rykk. Trygt.

Den siste stripen av sol forsvinner snart i horisonten, men når vi kravler ut av det lille flyet og jeg møter blikket til Amy, stråler øynene hennes like intenst som solen gjorde før den gikk ned.

– That was awesome! utbryter hun.

Jeg mistenker at mine egne øyne glitrer like mye som Amys når jeg nikker. – Amazing!

Jeg vender ryggen mot flyet og følger etter de andre inn i terminalbygningen med et tilfreds smil om munnen.

Vi har sett villmarken i fugleperspektiv.

Reklamer

En kommentar om “Fugleperspektiv

  1. Tilbaketråkk: Fugleperspektiv | Glimt av verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s